Garantert rente, bare en fordel for deg?
garantert rente, bare en fordel for degDe fleste fripoliser har en garantert minste rente. Dette reddet mange kunder fra negativ avkastning i kriseåret 2008. Men er det egentlig en fordel i det lange løp?
Både fripoliser fra arbeidsforhold og fripoliser fra egen pensjonssparing har vanligvis en minimum rentegaranti på 3-4%. Rentesatsen avhenger av hva som var avtalt da avtalen opprinnelig ble inngått. Rentegarantien er en årlig garantert minste rente på pensjonsavtalen, og denne er allerede beregnet inn i de pensjonsbeløpene som oppgis i avtalen. Skal pensjonsbeløpet øke må forsikringsselskapet tilføre avtalen en avkastning som overstiger garantirenten.
Finanskrisen innebar at alle livselskapene fikk en negativ avkastning, men på grunn av rentegarantien fikk fripolisekundene allikevel en positiv avkastning. Ser man isolert på ett slikt dårlig år er rentegarantien en stor fordel for kundene.
Det er allikevel ikke sikkert at rentegarantien slik den virker idag er en god sikkerhet for pensjonen! Dagens ordning innebærer at kundene skal ha rentegarantien innfridd for hvert eneste år. Ett enkelt år med svak avkastning innebærer derfor store tap for livselskapet. Slik som i 2008. For å redusere dette tapet mest mulig valgte de fleste livselskapene å selge seg kraftig ut av aksjemarkedet gjennom hele 2008. Resultatet er at de derfor også er ute av aksjemarkedet når aksjekursene stiger igjen. Og da går det alltid raskt oppover, uten at kundene i de store livselskapene får med seg oppgangen. Det synes tydelig nå i 2009, og vil mest sannsynlig være tilfellet i lang tid fremover. For eksempel sier Storebrand at det vil ta mange år før aksjeandelen der er tilbake på et riktig nivå. Ved forrige krakk, i 2002, tok det mange år. Denne gangen står de enda svakere rustet for aksjeoppkjøp.
Dette innebærer at rentegaratien kundene nøt godt av i 2008 må "tilbakebetales" i form av lavere avkastning i mange år fremover fordi livselskapene blir mer forsiktige i måten de forvalter pensjonsmidlene på.
Pensjon skal bli lønnen vår når vi blir pensjonister, og sikkerhet for at pensjonsbeløpet vil stige er for mange like viktig som høyest mulig avkastning. Derfor vil mange ha glede av at fripolisene har en viss garanti mot store verdifall. Rentegaratien er derfor et gode! Men siden pensjonssparing er svært langsiktig for de fleste er det ikke nødvendig at rentegaratien gjelder for hvert enkelt år. Man kan tenke seg at livselskapet garanterer deg en minste avkastning over en periode på 5 år, 10 år eller for hele spareperidoen frem til noen år før pensjonsalder. Da kan livselskapet tillate seg å holde en høyere aksjeandel også i dårlige tider, slik at de får med seg oppgangstidene. Kundene vil da få en høyere avkastning, og samtidig kunne sikres en minimumsrente over f.eks. en 10 års periode.
En slik løsning vil måtte ta hensyn til at dem som allerede mottar pensjonsutbetalinger har behov for en årlig sikring. Det lar seg løse!
Silver valgte å holde på aksjeplasseringene gjennom kriseåret 2008. Det ga et svært dårlig resultat for eierne, men altså en god avkastning til kundene allikevel. Resultatet ser vi i 2009 ved at Silver har en avkastning som er dobbelt så høy som de store selskapene Vital og Storebrand. Det er hyggelig, og skyldes at Silvers aksjeandel har vært på rundt 20%, mot konkurrentenes 6-7%. Problemet er at selv 20% aksjeandel er altfor lavt for å sikre en høy avkastning over tid. Avkastningen i Silver og de andre kunne vært enda mye høyere i 2009, hvor aksjemarkedet har steget rundt 50%. Men den årlige rentegaratien setter unødige begrensninger på hvordan kundemidlene kan forvaltes.
Her er det behov for å tenke nytt, første og fremst av hensyn til kundenes avkastning.